Av MONA H. SAND, KUNSTTERAPEUT
Jeg var så heldig å få delta på årsmøtet for kunstterapiforeningen Norge, sammen med kunstterapeuter fra hele landet og fra forskjellige utdanningsinstitusjoner. Vi lærte forskjellige kunstterapeutiske teknikker av hverandre og hadde mange samtaler om kunstterapiens framtid. Midt i rommet ble det satt opp en ring av dyr som kan brukes i et terapeutisk forløp både for barn og voksne, som vi nå skulle få prøve.
I øyeblikket jeg flytter sommerfuglen til hvalens hode, kommer det en historie. Det skjer automatisk når det ligger leker eller tegnesaker framme. Fingrene begynner å vandre, utforske figurer og lage grupper. Noen figurer samhandler og historien jeg forteller inne i meg utbroderes. Figurer får stemmer, følelser og intensjon. Historier bygges videre.
Med ironisk distanse lurer flamingoen på om ikke hvalen har litt mer selvrespekt enn å oppføre seg som et kitchy hagemonument. Alle vet at å stå ikonisk stille på en fot, er nøkkelen til suksess og kvantitativ markedsføring. I samme øyeblikket kommer den indre fortellerstemmen inn og kommenterer fra et Jungiansk perspektiv; «Projeksjonsmekanismen er alltid å finne i emosjonell respons på ytre stimuli, så flamingoen som indre kritiker, er avslørt». Jeg får medfølelse med flamingoen, men ser at den har en birolle i bildet og ikke er med i denne historien.
Jeg ser på hvalen og skjønner at den har lekt lenge nok med anemonens sensitivitet og bundethet og er tydelig begeistret over sin nye venn. Et vesen fra en annen virkelighet som er så forskjellig som det går an å bli, men likevel dypt fascinerende; og akkurat her oppdager jeg hva det er jeg leker.
Først kommer gleden jeg får når jeg oppdager noe nytt. Da blir jeg så nysgjerrig at det kiler ned ryggraden. For meg er sommerfuglen en nyfunnet letthet i livet, en ubekymret holdning som ikke er redd for å la det tunge være et fundament. Som ikke er redd for å stå nær blåsehullet eller på ryggen av en hval og dykke dypt i ukjent hav. I min historie lager nemlig hvalen en luftboble slik at sommerfuglen kan få bli med å utforske de dypeste lag av havet. Historiene om hva de opplever sammen er allerede flere hyllemeter ferdig i hodet.
Og så skjer det som alltid skjer; det åpner et større rom inne i meg, et overflødighetshorn av fantasi, lek og nysgjerrighet. Følelsen av å ikke vite hva som skjer, men at alt er velkomment. Dette er det samme rommet som åpner seg med klientene mine når vi sammen utforsker det kreative uttrykket og historiene som kan leses i bildene som blir malt.
For klienten som malte dette bildet ble det enklere å forholde seg til det smertefulle, da det ble malt på et ark, det ble mindre truende å undersøke, selv om den ekleste følelsen i verden, av sorte parasitter som spiser all livskraft, ble synligjort på arket.
Ved å spørre om historien i det bildet klienten har malt, kan vi sammen utforske det ekle på en trygg måte og oppdage at det henger sammen med følelser av ubeskyttethet fra barndom. Denne enkle innsikten endrer en låst historie. Den utfolder seg til det oppstår et egg i bildet, med to blå slangevesener som beskytter.
Å oppdage evnen til å beskytte seg, ble en ressurs for klienten og ga følelsen av mer oversikt og livslyst. Historien med egget vil kreve tålmodighet, for ingen bør åpne et egg før det er klart til å klekkes. Kanskje får vi vite hva som skjer videre i klientens historie og hva som kommer ut av egget en annen gang.
I boken Playing and reality av den britiske psykoanalytikeren Donald Winnicott, skriver han at det kun er i leken at barnet og den voksne kan være kreative og bruke hele personligheten, og det er kun når man er kreativ at individet oppdager seg selv.
Psykoterapi foregår i overlapping av to områder, pasientens og terapeutens. Psykoterapi har å gjøre med to personer som leker sammen. Arbeidet som gjøres av terapeuten er rettet mot å bringe pasienten fra en tilstand av ikke å kunne leke til en tilstand av å kunne leke.
Så det er viktig at terapeuten tør å leke med.
Kunstterapihelga ble avsluttet med at vi ikke lenger følte oss som elever fra forskjellige opplæringsinstitusjoner, men som kunstterapeuter. Vi drøftet problemstillinger, metoder og innfallsvinkler og lekte oss fram til en følelse av fellesskap.
Jeg er heldig som har en jobb hvor lek viser vei, hver dag.
Comments